Gullfisk til Zambia: Er du stolt av meg nå mamma???? Løver OG elefanter!!

Ojoj, dette blir et langt blogginnlegg da vi har opplevd masse masse i tillegg til at vi i mangel på internett både i bushen og her hjemme i Livingstone, ikke har fått oppdatert noe som helst… Men vi kan jo starte fra starten av.

(Fullt klar over at det er rot i bildene og slikt...meeeen mister internett om 3 min...så nå poster jeg bare!!!)

DAG 1 - MANDAG
Mandagen stod vi opp for å si hade til resten av huset før vi igjen forsvinner ut i bushen. Et helt halvt døgn hjemme, Tjohoii!! Jeg gikk så for å legge meg igjen, men lå mest bare og vred på meg med lys våkne øyne, så det var bare å gi opp. 10.30 forlot jeg og Heidi huset med snuta rettet mot immigrasjonskontoret for å sjekke om Heidis study permit hadde kommet… Vi visste vel egentlig svaret, men det er lov å prøve seg! Vi hoppet så inn i taxien igjen, som vi hadde fått til å vente på oss og denne gangen var det Zambezi Sun han skulle føre oss til…

På Zambezi Sun fikk vi vår første nedtur på de 7 ukene vi har vært der. Vi ble plutselig huket inn av vaktene som mente at vi måtte ha besøkskort, og ikke bruke noen av deres fasiliteter som badebasseng og vi fikk ikke lov til å snakke med servitørene. Vi måtte skrive under på et skjema for dette, og der stod det at det vi kunne gjøre der var at vi kunne sitte på solsengene og beundre bygningene på stedet. Joda… Ikke akkurat det vi hadde sett for oss at vi skulle bruke vår ene dag i sivilisasjonen til å gjøre. Men alt ordnet seg da vår trofaste venn Muleya kom og lurte på hva som egentlig hadde skjedd. Han snakket med ”the big boss” som sa at det der bare var tull og han ønsket oss hjertelig velkommen til å bruke det vi ønsket. Det gjelder å kjenne de riktige menneskene her nede merker jeg…!!!

Vi tilbrakte tiden på Zambezi Sun frem til 14.00, da vi måtte forlate solsenger, badebasseng og kald drikke for å dra hjem for å pakke. Klokka 15ish var vi på Shoprite og møtte Hilde slik at vi fikk handlet mat for turen. Denne gangen skulle vi være ute i fem dager, så man trengte litt av hvert… Neste stopp fra her var Zimba for å plukke opp Heidis ”mor” som var vår tolk for denne turen, deretter skulle vi ut til landsbyen for å sette opp telt og legge oss……trodde vi!!! Men ikke alt gikk våres vei denne dagen. Hilde hadde brukt hele dagen på verkstedet med bilen, da den hadde stoppet for henne på morgenen. Hun hadde fått beskjed om at den nå var i tipptopp stand. Vi fikk oppleve det motsatte da motoren igjen døde da vi skulle ta av til grusveien sånn ca 10 min utenfor Livingstone… Vi fikk heldigvis start på den igjen og testet bilen litt, men fant ut at det mest sannsynlig var et lite engangstilfelle. FEIL! Det ble bare verre og verre, og motoren døde hver gang Hilde bremset opp eller girte. Vi kontaktet sjefen til Hilde for å høre hva vi skulle gjøre…og ble enige om at vi skulle prøve å nå Zimba, og heller se derfra hva vi skulle gjøre videre. Den morsomste stoppen fikk vi da hilde skulle bremse litt opp for å ikke kjøre på alle disse selgerne som stod i grøfta og solgte frukt og grønt. Vanskelig å si at man ikke skal ha noe når man faktisk stopper og svinger inn til siden akkurat der, så vi kjøpte nå med oss noen tomater og noe løk…

Vi kom frem til Zimba etter mange stopp og bestemte oss for å tilbringe natten der, og heller anse tilstanden til bilen dagen etter, da det hadde blitt mørkt, og vi ikke ville bli stående i bushen i mørket og vente på hjelp. Vi kontaktet familiene våres og humpet inn i hvert vårt hus her. Mett og god fant jeg etter hvert senga mi og sovnet fort.

DAG 2 -TIRSDAG!
I dag lå jeg våken fra rundt 06.50 og ventet på at Mutinta skulle komme å knakke på døra slik at jeg også kunne stå opp. Jeg får nemlig ikke lov til å stå opp før hun er ferdig i dusjen, for da blir jeg bare sittende og kjede meg som hun sier… Jeg ble for så vidt vekket av en hane eller fem som stod utenfor romvinduet mitt og ønsket meg en god morgen med noen sure toner. Fikk lov til å stå opp halv åtte og ble beordret i dusjen. Ingenting er som en kald dusj om morgenen, grøss! Må bite tennene hardt sammen før jeg tar skrittet under strålen, egentlig mest for å ikke skrike høyt av sjokket. Men det er nå en god måte å våkne på…

08.15 begynte vi vandringen til kontoret. Startet nemlig på jobb klokken 08.00 denne dagen. Joda, African Time!!! Ble igrunn bare sittende og ikke gjøre noe som helst mens vi ventet på at Hilde skulle dukke opp. Men hun hadde problemer med bilen, så det drøyde lenge. Da hun kom, ble vi sittende og vente på at mekanikeren skulle komme fra Livingstone for å se om han kunne gjøre noen opplivingsforsøk på bilen. Da han kom fikk vi dyttet i gang bilen og vi ble nesten bare kastet inn i bilen for å komme oss av gårde ut i bushen. Var innom og hentet tingene våre i hvert vårt hus før mekanikeren kjørte oss ut til landsbyen vi skulle være. Etter et kjapt stopp der for å hilse på de frivillige som ventet på oss, durte vi videre til en annen landsby ikke sånn megalangt unna, hvor vi ble møtt av en gruppe damer som sang og danset for oss. Så fikk vi servert mat, og vi følte oss vel egentlig som noen sirkusklovner der vi satt på kjøkkenstoler foran alle menneskene og spiste mat mens de satt på bakken og så på oss. Etter mat fikk vi startet med det vi faktisk var der for. I landsbyen hadde de startet en gruppe etter at Response Network hadde vært inne der tidligere og hatt workshops om hvordan de kan starte en gruppe og litt på hvordan man kan organisere den osv. Denne gruppen hadde startet opp en gruppe som hjalp de i området med å spise riktig mat, hjalp til i hus hvor det bodde mennesker med funksjonsnedsettelse, og ellers bare var avlastere osv for de som skulle trenge det. Fantastiske mennesker som var blide og glade og så fantastisk flinke. Ble glad inni meg!

Etter å ha sagt hade i landsby nr 1 for dagen durte vi videre til landsby nr 2. Her møtte vi også noen helt fantastiske mennesker. Her var overhode for landsbyen veldig stolt over alt kvinnene der hadde gjort og fått til, og kunne ikke skryte dem mer opp i skyene. Han snakket som bare det og viste i hytt og pine alt de hadde fått til og var helt vill. Kjempeherlig mann. Etter at han hadde pratet i nesten 15 min fikk vi også oversettelsen av en annen gammel mann som satt ved siden av ham og smilte og lo hele tiden. Ble så glad av disse menneskene. De tok oss også med på vandring mot vannhullet deres for å vise oss alt de hadde plantet for å få noe annet å spise enn bare mais. Helt utrolig hva de har fått til. De startet opp for bare noen måneder siden, og hadde allerede fått til masse masse! Blir helt imponert.

Vi forlot landsby nr 2 og kjørte videre til landsby nr 3, hvor de fleste oppmøtte hadde dratt hjem, da vi var enormt forsinket pga alt trøbbelet vi hadde med bilen på morgenen, men en søt gammel dame satt igjen. Hun var lederen for gruppen de hadde startet her og hadde alt på stell. Hun forklarte med store armbevegelser alt de gjorde der, og tok oss også med på en rundtur på området hvor de hadde bygget opp forskjellige bygninger for å ha treningskjøkken, forklare hygiene, ha timer for å lære opp yngre i ulike ting, og et eget ammehus, hvor de lærte kvinnene at de skal sitte stille og amme babyene for å legge merke til om barnet er sykt osv. Var utrolig fint område og det virket som at de hadde fått til mye, litt synd at vi ikke fikk møtt alle sammen, men sånn er engang livet.

Mens vi hadde vært i alle disse smålandsbyene hadde mekanikeren vår stått med hode i motoren mens vi snakket med menneskene. Bilen virket bra igjen og vi kjørte mekanikeren til Zimba og puttet ham på bussen til Livingstone, før vi returnerte ut i bushen og satte opp teltene våre i den riktige landsbyen. Var en liten tur på do før vi alle stupte i seng. Jeg og Heidi oppdaget ganske fort at plassen vi hadde satt opp teltet ikke føltes like flatt ut som det hadde sett ut som i mørket, men vi sov nå igjennom natten uansett.

DAG 3 – ONSDAG
Onsdagen startet med en enkel frokost, bestående av knekkebrød med syltetøy og avocado. Så skulle vi teste bilen, som viste seg å være mer enn død. Det hjalp ikke hvor mye vi prøvde å dytte og godsnakke med den. Vi gav den til å med navnet Frode, sånn at han skulle føle seg litt velkommen i gjengen. Men neida!!! Vi hadde mekanikeren på stadig på linja, og til slutt måtte han bare innse at han var nødt til å komme og ta et nytt gjenopplivningsforsøk på bilen. Så igjen ble det venting og venting og venting.

Mekanikeren kom etter hvert med en grå bil, og vi fikk beskjed om at vi kunne ta denne bilen, da han ikke ville at vi skulle fortsette å kjøre med Frode. Med ny bil, som vi kalte Gråtass kjørte vi ut i bushen og besøkte en liten landsby der. På vei til neste landsby begynte plutselig gråtass å gi fra seg noen rare lyder før motoren døde. Hå hei! En lettere frustrert Hilde sitter over rattet og vet ikke om hun skal le eller gråte, og vi sitter med samme følelsen i baksetet. Vi bestemte oss for å gå tilbake til landsbyen vi sov i. Da all maten stod i bilen, tok vi med oss noe knekkebrød og vann slik at vi hadde mat til kvelds og frokost. Gråtass ble stående ensom igjen mens vi begynte vandringa. Klokka var seks, så det ble raskt mørkt. Vi hadde månen som lyskilde mens vi gikk og gikk og gikk og gikk. To timer senere så vi plutselig mekanikeren sittende på bilen sin og vente på oss. VI VAR FREMME I LANDSBYEN VÅR! Vi fikk med oss en 5literskanne på deling jeg og Heidi som vi vasket oss med, og følte oss utrolig rene. Det viste seg og ikke være faktum da vi våknet opp torsdag morgen. Føler oss skikkelig sjarmerende ja!

DAG 4 – TORSDAG
I dag stod jeg opp rundt ni, da det faktisk var nærmere 50 grader inne i teltet. Jeg pakket alle tingene mine før jeg tuslet ut og møtte dagen og resten av menneskene. Vi lagde oss havregrøt til frokost, og det tror jeg kanskje var det mest strevsomme vi gjorde før klokka 12. Vi hadde nemlig fint lite å gjøre da begge bilene våre hadde kollapset, og meningen var at vi skulle dra til en annen landsby i dag. Vi ble derfor mest bare sittende og stirre i taket. Plutselig kom det to grupper innom som vi ikke hadde snakket med. Disse gruppene var en Disability Group og en Health and Nutrition Group. Denne gangen var det jeg og Heidi som virkelig skulle i ilden for å få den informasjonen vi ønsket å få for å danne oss et bilde av gruppa. Med tolk ved siden av oss kastet vi oss ut i det og det gikk strålende. Fikk også smake på noen ”pølser” som den ene gruppen hadde laget av noen lokale bønner de dyrker, noe løk, peri peri og noe mer jeg ikke skjønte, de snakket nemlig Tonga når de skulle forklare oppskriften. Men godt var det i hvert fall. Nomm nomm! Denne gruppen holdt også på å lage stråmatter og stråkurver som de solgte for å få inntekt til gruppen. Jeg er søkkimponert!

Etter at de hadde gått igjen gikk vi tilbake i dvalemodus og bare ventet på at det skulle bli servert lunsj. Deretter ventet vi på at det skulle bli servert middag, slik at vi kunne gå og legge oss. Foredraget jeg og Heidi skal fremføre i morgen på Worlds Mental Health Day skrev vi så altfor fort, så heller ikke det fikk tiden til å gå fortere. Men mat fikk vi nå i hvert fall etter langt om lenge, og vi krøp mette og fornøyde inn i teltene våre for å snorke litt.

DAG 5 – FREDAG

Hurra hurra! Vi er tilbake i Livingstone og bilen stoppet ikke en eneste gang på turen. Vi måtte innom på kontoret en tur og sette fra oss Gråtass som vi hadde tauet hele veien fra Zimba. Vel hjemme hoppet jeg i dusjen mens Heidi løp inn på do, og så begynte jeg å vaske litt klær mens Heidi stod i dusjen. Følelsen av å ha mer enn to liter vann å skrubbe skrotten med på kvelden er helt uendelig god. Jeg følte meg rein og håret mitt kunne ikke lenger formes. Fantastisk!
Etter jubelen av å kunne gå på ordentlig do og vaske seg ordentlig ren i en dusj kledde vi på oss og dro for å møte resten av gjenget på Wilmas Guesthouse. Her grillet vi ordentlig god burger og tok oss noen øl, før jeg trøtt og sliten tok med meg Pia hjem. Vi ordnet oss nattmat og spiste den fantastisk gode mangoen som vi hadde stjålet da vi var på MANGOSLANG i bakhagen her. Hvor kult høres ikke mangoslang ut ift. epleslang. LER!!

LØRDAG - LØVEVANDRING
Jeg har fått kjolene mine fra sydama. Den ene var megafin, og den andre får meg til å se ut som en flaggermus. Men jeg jubler nå uansett. Hurra! Var en tur på Zambezi Sun på morgenkvisten lørdag, frem til klokken 13.30 da vi måtte hjem for å skifte i megafart, for nå skulle vi ut og vandre med løver. Skreddblandet fryd! :)

En buss kom og plukket oss opp ved posthuset, og vi kjørte oss til et sted hvor vi måtte gå av bussen. Her ble vi guidet videre inn i et hus hvor vi fikk instruksjoner om ting vi ikke måtte gjøre og hvordan vi skulle oppføre oss dersom ulike situasjoner skulle oppstå. Så var det ut i bushen og gå for å finne de 3 løvene som vi skulle gå sammen med. Og ta det med ro mamma, vi ble utstyrt med en liten trepinne som vi skulle beskytte oss med hvis det skulle skje noe. Det var helt fantastisk, selv om jeg var utrolig redd i starten. Dette er ville og farlige dyr som lett kan spise deg opp i et par jafs. Men jeg turte å klappe dem og vandre sammen med dem. Det var fabelaktig moro å få oppleve dette. Artig artig! :)

Etter å ha tuslet rundt med løvene i en time eller to var det tilbake til der vi startet hvor vi fikk servert enkel fingermat + at vi fikk se en film fra turen vår som de hadde filmet mens vi lettere skremt gikk sammen løvene på tur. Var forresten også to andre norske der som jobbet der som frivillige. Koselige mennesker disse også.
Vi ble kjørt hjem og brukte resten av dagen på og ikke gjøre stort. Det var ganske så herlig og bare slappe av en kveld uten noe særlige planer eller ting å gjøre.

SØNDAG - ELEPHANT BACKRIDE SAFARI
Da vi ikke rakk å betale for elefantsafaritingen i går var vi ikke sikre på om vi var påmeldt, men vi la igjen nummeret til Heidi på senteret der borte så vi hadde et lite ørlite håp om at vi skulle få være med. Og jo da! 06.18 ringte telefonen til Heidi og vi fikk beskjed om at bussen nesten var der for å hente oss. 06.29 banket det på døra og en ivrig zambier stod og skrek ”let’s go, let’s go, let’s go!!! Come on Come on Come on. Vi slapp det vi hadde i hendene, forsikret oss om at vi hadde med oss kameraene våres, og løp ut enda ganske så søvnige. Tror faktisk ikke jeg våknet helt før vi satt på bussen på tur til elefantene. Vi er da altså Heidi, Pia, Arild og meg. Fremme på senteret (samme som i går fant vi plutselig ut), jumpet vi ut og fikk servert kaffe. Det liker vi :)

Så var det gjennomgang av sikkerthetsrutiner før vi fikk hilse på elefantene. Pia og jeg delte en stor sak, mens Heidi og Arild fikk hver sin. Jeg og Pia fikk velge først siden vi måtte være to på en, og valgte selvsagt den største. Jeg angret smått da jeg satt meg opp og så hvor langt ned det er til bakken. Jeg som har lettere høydeskrekk når jeg sitter på en hest og vet at den skal bevege seg. Det var smått skummelt i starten for å være helt ærlig, men det kom seg etter hvert, og jeg holdt ikke like hardt fast i salen mot slutten. Elefanten vår var sta og ville ikke være med å gå på det dypeste, så vi måtte tusle rundt med de mindre elefantene i stedet. Og som Pia så fint sa:
”Det er ikke hver dag du har 4,5 tonn mellom beina”.
Nei, stemmer nok det, og tror jeg skal være glad. Jeg frykter at jeg kommer til å være rimelig støl i beina etter den turen der. Men det var kjempeknall. Da selve gåturen var ferdig, fikk vi mate elefanten med noe snacks av noe slag. Elefanten var megaglupsk og jeg hadde plutselig en snabel i ansiktet da jeg var litt for treg med matinga. Hehe.

Vi dro hjem og skiftet før vi tilbragte resten av dagen på Zambezi Sun. Herlig å bare ligge i sola og steke seg. God mat har de også! På kvelden gjorde vi omtrent like lite som vi gjorde i går. Arild var en knupp og gav meg og Pia 10 minutter massasje hver, og det skal man ikke klage på! TAKK ARILD!!!

Hva som skjer i uka som kommer vet vi lite om, jeg og Heidi. Vi skal kanskje ut i bushen, men ingenting er helt avklart. Det er sånn det er når zambierne skal fikse. Snakket med en zambier her om dagen som så fint sa:
”Ah we zambians don’t plan, we just go when we’re ready to go!”
Joda. Men vi nordmenn liker å ha kunne planlegge vi skjønner du!!!! Men vi får nå se hva som skjer. Kanskje drar vi ut og kanskje ikke. Tiden vil vise :)