Sesongens første snøball er laget!!

Etter en tårevåt avskjed med Livingstone, hvor Arild i tillegg laget en sang til oss som fikk oss til å både mimre, le og gråte...var det tid for å sette seg på flyet bort fra Zambia.


Det ble mange klemmer fra alle de som fortsatt skulle være igjen i Zambia, før vi gikk igjennom første baggasjesjekk. Vi fikk sjekket inn, før vi gikk og satt oss i ventehallen. Jeg og Heidi fikk tiden til å gå med MasterMind, men hodene fungerte ikke så bra når tankene var et annet sted, så vi ble mest sittende og stirre i tomme lufta. Bjørn Ove derimot levde seg inn i boken sin!



Det skal sies at vi nesten mistet flyet vårt, da vi ikke fikk med oss at de hadde ropt opp at vi skulle sjekke inn, hvis de i det hele tatt ropte det opp. Men litt småstressa og halvløpende over flystripa for å komme oss til flyet, rakk vi det akkurat, og noen minutter senere var flyet i lufta på vei mot Johannesburg som var vår første stopp på veien.

I Johannesburg surra vi rundt i 5 timer før neste fly skulle gå. Tiden ble brukt til å shoppe litt, i tillegg til en middag på en restaurant med vinduer ut mot alle flyene :) Så var det å komme seg til riktig gate, før vi suste videre mot London. Etter 11 timer i lufta ankom vi london en gang rundt halv seks. Vi klarte også å få til litt shopping her, før vi satte oss på gaten og slappet av frem til flyet skulle gå.


FLYET LANDER I OSLO!!! Det er SNØ på bakken, og jeg og Heidi diskuterer mulighetene for å finne et fly tilbake til Zambia...meeeeen...vi velger heller å ta en liten tur innom TaxFree før vi finner kofferter og sekker. Og så finner jeg pappa! :D Det er bra saker!!

Vi kjører innom og henter søster, før vi fortsetter videre hjem. Der venter mamma på en klem, og før jeg i det hele tatt rekker å snu meg hit eller dit er tante og onkel kommet for å hilse på. Fristelsen om å ta en VARM dusj tok litt overhånd, så frekk som jeg er, hopper jeg i dusjen. Bestemor og bestefar ankommer mens jeg er i dusjen, og da jeg ren og pen kommer opp igjen fra kjelleren, vanket enda flere klemmer. Så ble det kakespising!!!


Det er rart å komme hjem til "jul" her! Jeg drar rett fra sommeren, og kommer hjem til snø, mandariner, pepperkaker og kos... Klager ikke jeg! JEG ELSKER MANDARINER OG PEPPERKAKER!!! Ja, det ER snø hjemme!!


Ellers har jeg stått ute i kulda og pakket opp alt av baggasje for å ikke risikere at jeg har tatt med meg skadedyr hjem. Med glede vasket og hengt opp klær!! Utrolig hvor lett det var å vaske klær når man har en sånn maskin som gjør det for seg. STOR glede i hverdagen for min del!! Klærne ser til å med rene ut når maskinen stopper å brumle, og DET liker vi :)) Hvite klær er hvite!!

Vi kjørte mammsen og søster til byen, før jeg og pappa handlet inn mat og dro hjem. Idag stod TACO på menyen!!!! Hurra hurra!!!! Med fyr i peisen og håndball på tv storkosa vi oss med konge måltid!! TACOTACO! :))


Det er faktisk ikke så ille å være hjemme igjen, til tross for at jeg savner Livingstone så smått. Men når mamma disker opp med kjøttkaker i brun saus med poteter, tyttebær og sølvløk til + at jeg får fotpleie på de stakkars beina mine + at jeg får 20 minutter massasje av en stol etterpå fordi jeg må vente på at mammaen min er ferdig med å rydde og styre...Da klager man ikke :)) Livet i asker er ikke så verst :):)

Mest sannsynlig siste innlegget fra Zambia....

Da begynner det å nærme seg hjemreise med stormskritt og det er mye som skal pakkes, tenkes på og sies hade til. Når det kommer til pakkingen har jeg allerede hatt mareritt om at vi glemte igjen sim-kortene (de norske) + alle mosi-etikettene (øl etiketter) som vi har tatt vare på mens vi har vært her for å kunne lage ekte zambisk reunion når vi kommer tilbake til norge + alle suvernirene vi hadde kjøpt. Må le litt nå over hvor mye jeg freaka ut i drømmen, men der og da var det helt forferdelig!!!

Rett etter på drømte jeg forsåvidt at en mann lå under senga til Heidi, og at han hadde ligget der i 3 dager før vi oppdaget ham. Heidi jaget ham derimot ut med en tynn liten pinne (lik den vi fikk utdelt på løvevandringa). Sterke Heidi er ikke redd for noe som helst :P

Mens vi nå er inne på dette med drømmer har de vært ganske så livlige etter at jeg startet å ta malariatabletter. Jeg har blant annet hatt reinsdyr stående midt oppe på teltet, som nektet å komme ned, uansett hvor mye vi ropte og lokket på det. Har også hatt myggnettingen full av tarantella, det har ålt og kravlet masse giftige slanger oppå myggnettingen min, Heidi ville ikke smøre seg med solkrem fordi hun var redd for å bli grønn..og ellers mange andre syke drømmer som jeg ikke husker.

Jeg vet jeg har livlige drømmer til vanlig, både om reinsdyr og diverse, men her våkner jeg og skjønner ikke om de er ekte eller ikke...og de er så sykt mye mer realistiske!!!

Men joda, vi snakket om pakking. Jeg har begynt å finne frem tingene mine og samlet dem på en madrass på stua sånn at jeg skjønner hvor mye jeg faktisk har som skal være med. Har igrunn begynt å innse at alt ikke kan bli med hjem, men det var også planen før jeg dro nedover. Har en del klær som jeg skal gi bort til de som trenger det her nede. Det er en søt dame som vi jobber sammen med som har spurt om vi ikke kan gi dem til henne, slik at hun kan gi dem til fattige barn som trenger det. Såklart gir vi det til henne, istedenfor å bare kaste det... :)

Ellers har vi den siste uken brukt tid på å gjøre oss ferdige med ting, eller altså gjøre ting en siste gang før vi drar herfra. Vi brukte helga på Zambezi Sun, hvor vi stekte oss i sola. Vi var også på Sunset Cruise på Zambezi River og så på solnedgangen, mens vi hadde fri tilgang på mat og drikke. Ellers brukte vi en kveld/natt på Heidi’s favorittutested, og en kveld/natt på mitt favorittutested.

Fine solnedgangen :)


:)


Og her er gjengen som deltok på cruiset denne dagen fra Norge!


Deler av cruise-gjengen...


Nå som Heidi er frisk igjen, var det denne gangen både min og Bjørn Ove sin tur å bli dårlige. Hva som feiler oss vet vi ikke, men når vi dro til legen fikk vi masse piller. Jeg trodde jeg hadde mange piller første dagen da jeg måtte ta 5 piller til frokost, 2 midt på dagen og 4 til kvelds…

Men den gang ei!!! Jeg fikk beskjed om å komme tilbake dersom jeg ikke ble bedre iløpet av et døgn. Vi valgte da å dra ned til legen vi har brukt mens vi har vært her og der fikk jeg enda flere piller på toppen av det jeg hadde fått fra før.


Så nå har jeg 9 piller om morgenen, 5 piller midt på dagen og 7 på kvelden. Føler ikke at jeg gjør annet enn å knaske piller, men det ser ut til å fungere, så da skal man ikke klage :) HURRA!


I morgen er siste dag i praksis og det blir trist å si hade til alle de glade menneskene som er der. Jeg har litt blandete følelser om å dra herfra. På den ene siden stortrives jeg med livet her nede, det er varmt og godt, og mennesker er koselige og alt det der. Vanskelig å forklare egentlig, men jeg har blitt forelsket i plassen her…

Men på den andre siden gleder jeg meg til å komme hjem. Jeg savner de der hjemme, jeg savner Norge, jeg savner alt det norske man bare savner når man har vært borte fra Norge for lenge… Blandete følelser som dere sikkert skjønner, men skal bli godt å komme hjem :))) Pappa har til å med lovet å hente meg på flyplassen, og det liker man!!! :D



Og hvis dere har glemt hvordan vi ser ut... HER ER VIIII!!!!!!!

Haloween og litt sånt :)

Og da har jeg klart å glemme blogginga litt igjen. Føler jeg sier dette hver gang jeg faktisk husker på å blogge, men dere får unnskylde. Jeg har tross alt kalt bloggen for gullfisk i Zambia, og gullfisker har dårlig hukommelse har jeg hørt, kanskje en grunn til at jeg fikk dette kallenavnet…
Og denne ble faktisk skrevet for mange dager siden, men pga litt lettere ustabilt nett her i huset, fikk jeg ikke mulighet til å poste den. Men nå kommer den endelig :))



I helga sjekket vi ut utelivet her i Livingstone. Da Heidi var i Lusaka (hovedstaden i Zambia) var det bare jeg og Pia som bevegde oss ut for å teste nattelivet her i byen. Etter å ha forsikret oss om at en av kompisene våre ville opptre som en livvakt for oss hele kvelden, valgte vi å ta på oss finklærne og 20 minutter senere var vi på tur ut. Det ble en knallartig kveld med mye dansing! Jeg innbiller meg fortsatt at jeg er like flink som zambierne til å riste på rumpa, men tror ikke jeg skal utfordre noen av dem til en danseduell. Vi møtte også på en annen norsk jente rett før vi satte kursen hjemover sånn ikke altfor sent.

Dagen etter slappet vi av hjemme mens vi ventet på at Heidi skulle komme hjem. Været var ikke helt våres venn denne dagen, så det ble ikke noe soling. Istedenfor dro vi på Olgas pizzarestaurant da Heidi ankom og spiste oss gode og mette på pizza. Deretter dro vi hjem og ordnet oss for denne dagens store happening, HALOWEENPARTY på Fezbar. I mangel på både pingvin- og pepperkakemannkostymet mitt måtte jeg ned i tenkeboksen for å komme opp med et nytt utseende. Etter å ha vurdert å bruke lakenet mitt som spøkelse eller toga en lang stund møtte jeg Pia som stod og tuperte håret sitt på badet, og vips… der kom ideen om å være TROLL!

Jeg brukte lang tid på å få håret mitt til å stå sånn som jeg ville, selv om det kanskje ikke ser så veldig annerledes ut enn når jeg står opp om morgenen til vanlig. Men det begynte etter hvert å stå, og det liker vi. Kostymet ble laget av Pias svarte playsuit som jeg sydde fast noen lapper fra en gulvklut på, samt at plastrene som ingen i huset tåler ble brukt flittig både på meg og Pia (vel å merke på klærne og ikke på huden). Så var vi klare for å dra ut!

På Fezbar møtte vi mange andre som også hadde brukt fantasien sin. Noen bedre enn andre, og veldig mange gutter hadde valgt skjørt som sitt klesplagg denne kvelden. Alle var utrolig søte eller skumle, alt ettersom hva de hadde kledd seg ut som. Her var det hekser, cowboyer, umm gutter kledd ut som jenter, en gal lege med pasient (legen delte flittig ut plaster og bandasjer hele kvelden), i tillegg til at han satt en del ”shot” i kroppen på oss med sprøytene sine… Det var ikke mange zambiere som skjønte konseptet med troll, men til gjengjeld var det utrolig mange beundret håret mitt :) Men ikke alle trodde på at det ikke var parykk, og valgte å lugge meg for å sjekke om det var ekte...
Kvelden ble til natt og natten ble nesten til morgen før vi kom oss hjemover. Men vi hadde det veldig gøy!!!
Dagen etter ble brukt til å slappe av litt, før vi som flittige studenter satt oss ned og skrev på oppgavene våres. Vi skrev sånn at tastene flagret, eller i det minste knaket hodene våre i tankeprosessene våre :)


Haloween


Troll


Denne uka var det Heidi sin tur å være syk, så jeg har vært i praksis alene. På sykehuset har jeg jobbet med barn og vært på spebarnsavdelinga, mens jeg i går var ute i bushen på outreach. Denne gangen var bilen for en gangs skyld ikke overfylt av mennesker, kyllinger og diverse sekker med mais, jordnøtter osv, så vi hadde relativt god plass der vi satt og humpet og dumpet bak i bilen. Men vi kan starte fra starten av:

Jeg bråvåknet 06.40 av at veilederen min ringte og sa at vi skulle dra sånn lik akkurat nå. Jeg skjønte ikke helt opp og ned i senga, og i hvert fall ikke hva det var jeg holdt på med der jeg plutselig stod midt på romgulvet. Jeg tror jeg gikk rundt meg selv sånn ca 30 ganger før jeg faktisk våknet ordentlig og skjønte hva det var som måtte til for at jeg skulle komme meg ut døra. Jeg fikk pakket ned mat og bøker i sekken før jeg sprintet ut døra…eller i døra, alt ettersom… Porten var nemlig låst siden jeg var førstemann ut av huset denne morgenen, så jeg måtte inn igjen på leting etter nøklene før jeg igjen sprintet ut døra.

Bilen ankom sykehusets parkeringsplass i det jeg kom pesende, og jeg fant samtidig veilederen min komme stressende fra en annen retning. Vi hoppet inn i bilen, før vi dro rundt halve byen for å plukke opp ting og mennesker som også skulle være med på turen. Da vi langt om lenge kom oss ut av Livingstone hadde jeg sovnet, og jeg våknet ikke før vi svingte inn på en humpete vei. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg kommer aldri til å klage på veistandarden i Norge igjen. Når du har krysset elveleier, kjørt i skogen fordi veien ble tatt av regnet i forrige uke, og eller sitter og rister så du føler at alle innvollene har skiftet plass i løpet av turen, DA har man grunn til å klage på veistandarden!

Det viste seg imidlertid at vi hadde kjørt en liten omvei for å slippe av to av karene med masse pappesker som vi hadde plukket opp i Livingstone. Da dette var gjort var det ut på de humpete veiene igjen. Hvordan de finner frem ute i bushen det skjønner jeg ikke. Det går veier og stier i alle retninger og det finnes ikke et lite hint til skilting engang.
Men uansett. På veien møtte vi på kuer/okser, geiter, masse flere humper, vanndammer og små elver over veien. I tillegg måtte vi for stoppe for en skilpadde som skulle krysse veien. Fikk dessverre ikke bilde av denne, da jeg oppdaget litt for sent hva som egentlig skjedde fordi alle snakket på lokale språk i det øyeblikket, og før jeg skjønte hva de faktisk snakket om hadde sjåføren fått bilen opp i 60 km/t igjen. Kanskje like greit da den ene begynte å snakke om at han ville fange skilpadden, fordi det var en delikatesse. Kjente jeg hadde lyst til å rope til skilpadden sånn at den løp i skjul, men sjåføren reddet meg. Dette med delikatesse begynte han også å snakke om da han så alle froskene som svømte og hoppet rundt dammene i veien. De var jeg ikke like villig å redde, men kjente jeg ikke hadde lyst til å ha levende frosker hoppende rundt baki der vi satt. Holdt også på å kræsje med en gris på veien, da den valgte å løpe ut i veien rett etter en sving, men det var bare en nestenkræsj heldigvis.

Vi ankom landsbyen vår for denne dagen rundt halv tolv og tok en matbit før vi satte i gang med å lage oss et møtested for pasientene våres. Det ble under et tre, med en benk og et slags teppe laget av maisposer. Det kom etter hvert ganske mange pasienter bort til oss. De fleste hadde vi sett før, mens en var ny. Det var barn og voksne i alle aldre og vi fikk snakket med dem alle en etter en i den rekkefølgen de hadde dukket opp i. Det var skjevgrodde brudd, ulike funksjonshemninger, hjerteproblemer, hjerneslag og diverse diverse. En skikkelig gryte med mange forskjellige diagnoser på kort tid. Da vi var ferdige med alle pasientene spiste vi litt mat, før jeg sluknet i en haug på matten. Det var en utrolig varm dag å være ute og jeg kjente at jeg hadde lite energi på slutten. Men etter en liten powernap på to timer var jeg frisk og rask igjen da jeg ble vekket for å besøke noen flere pasienter som legen ved klinikken hadde henvist til oss.

Etter litt mer venting på at alle de oppmøtte skulle få hjelp for det de kom for, satt vi igjen pakket i bilen på tur hjem. Denne gangen hadde vi ikke med oss noen dyr som kaklet under setene våre, men en del materiale var med oss tilbake. Tingene ble pakket inne etter at vi hadde satt oss inn, så da vi kom til Zimba, hvor vi skulle kjøpe drikke og kjøtt, ble det klatring og smyging for å komme oss ut av bilen. Men vi klarte det, og vi kom oss også inn igjen før vi fortsatte turen hjem. Så for så vidt noen knallhvite kuer som veilederen min mener er de farligste kuene fordi de ser enda skumlere ut enn vanlige kuer, og masse hvite kaniner hoppende i veikanten.

Var hjemme rundt 21.00 og var veldig klar for senga, men det var ikke de som hadde vært hjemme hele dagen/halve dagen…alt ettersom hvem som var på jobb eller ikke. Så satt oppe litt til med dem før vi alle kollapset i hver vår seng.


I dag har Heidi vært hos legen og fått medisin for sykdommen sin. To forskjellige typer til å med! Så nå regner vi med at hun snart er frisk og rask igjen!! Mens jeg har hatt lang dag med oppgaveskriving. Pia har vært flink jente og vært på jobb, og kom blid, svett og fornøyd hjem med en ny tskjorte som hun hadde fått fra praksisstedet sitt. Resten av dagen gikk med til å skaffe seg middag på Fezbar og bringe hjem til den syke, før vi igjen satt med oppgaveskriving og litt underholdning på ”tv” (igrunn en pc hvor vi ser på en og annen serie. )





Og her får dere til slutt et bilde av en apekatt, kun fordi jeg har tatt bilde av en apekatt!!


Apekatt