Sesongens første snøball er laget!!

Etter en tårevåt avskjed med Livingstone, hvor Arild i tillegg laget en sang til oss som fikk oss til å både mimre, le og gråte...var det tid for å sette seg på flyet bort fra Zambia.


Det ble mange klemmer fra alle de som fortsatt skulle være igjen i Zambia, før vi gikk igjennom første baggasjesjekk. Vi fikk sjekket inn, før vi gikk og satt oss i ventehallen. Jeg og Heidi fikk tiden til å gå med MasterMind, men hodene fungerte ikke så bra når tankene var et annet sted, så vi ble mest sittende og stirre i tomme lufta. Bjørn Ove derimot levde seg inn i boken sin!



Det skal sies at vi nesten mistet flyet vårt, da vi ikke fikk med oss at de hadde ropt opp at vi skulle sjekke inn, hvis de i det hele tatt ropte det opp. Men litt småstressa og halvløpende over flystripa for å komme oss til flyet, rakk vi det akkurat, og noen minutter senere var flyet i lufta på vei mot Johannesburg som var vår første stopp på veien.

I Johannesburg surra vi rundt i 5 timer før neste fly skulle gå. Tiden ble brukt til å shoppe litt, i tillegg til en middag på en restaurant med vinduer ut mot alle flyene :) Så var det å komme seg til riktig gate, før vi suste videre mot London. Etter 11 timer i lufta ankom vi london en gang rundt halv seks. Vi klarte også å få til litt shopping her, før vi satte oss på gaten og slappet av frem til flyet skulle gå.


FLYET LANDER I OSLO!!! Det er SNØ på bakken, og jeg og Heidi diskuterer mulighetene for å finne et fly tilbake til Zambia...meeeeen...vi velger heller å ta en liten tur innom TaxFree før vi finner kofferter og sekker. Og så finner jeg pappa! :D Det er bra saker!!

Vi kjører innom og henter søster, før vi fortsetter videre hjem. Der venter mamma på en klem, og før jeg i det hele tatt rekker å snu meg hit eller dit er tante og onkel kommet for å hilse på. Fristelsen om å ta en VARM dusj tok litt overhånd, så frekk som jeg er, hopper jeg i dusjen. Bestemor og bestefar ankommer mens jeg er i dusjen, og da jeg ren og pen kommer opp igjen fra kjelleren, vanket enda flere klemmer. Så ble det kakespising!!!


Det er rart å komme hjem til "jul" her! Jeg drar rett fra sommeren, og kommer hjem til snø, mandariner, pepperkaker og kos... Klager ikke jeg! JEG ELSKER MANDARINER OG PEPPERKAKER!!! Ja, det ER snø hjemme!!


Ellers har jeg stått ute i kulda og pakket opp alt av baggasje for å ikke risikere at jeg har tatt med meg skadedyr hjem. Med glede vasket og hengt opp klær!! Utrolig hvor lett det var å vaske klær når man har en sånn maskin som gjør det for seg. STOR glede i hverdagen for min del!! Klærne ser til å med rene ut når maskinen stopper å brumle, og DET liker vi :)) Hvite klær er hvite!!

Vi kjørte mammsen og søster til byen, før jeg og pappa handlet inn mat og dro hjem. Idag stod TACO på menyen!!!! Hurra hurra!!!! Med fyr i peisen og håndball på tv storkosa vi oss med konge måltid!! TACOTACO! :))


Det er faktisk ikke så ille å være hjemme igjen, til tross for at jeg savner Livingstone så smått. Men når mamma disker opp med kjøttkaker i brun saus med poteter, tyttebær og sølvløk til + at jeg får fotpleie på de stakkars beina mine + at jeg får 20 minutter massasje av en stol etterpå fordi jeg må vente på at mammaen min er ferdig med å rydde og styre...Da klager man ikke :)) Livet i asker er ikke så verst :):)

Mest sannsynlig siste innlegget fra Zambia....

Da begynner det å nærme seg hjemreise med stormskritt og det er mye som skal pakkes, tenkes på og sies hade til. Når det kommer til pakkingen har jeg allerede hatt mareritt om at vi glemte igjen sim-kortene (de norske) + alle mosi-etikettene (øl etiketter) som vi har tatt vare på mens vi har vært her for å kunne lage ekte zambisk reunion når vi kommer tilbake til norge + alle suvernirene vi hadde kjøpt. Må le litt nå over hvor mye jeg freaka ut i drømmen, men der og da var det helt forferdelig!!!

Rett etter på drømte jeg forsåvidt at en mann lå under senga til Heidi, og at han hadde ligget der i 3 dager før vi oppdaget ham. Heidi jaget ham derimot ut med en tynn liten pinne (lik den vi fikk utdelt på løvevandringa). Sterke Heidi er ikke redd for noe som helst :P

Mens vi nå er inne på dette med drømmer har de vært ganske så livlige etter at jeg startet å ta malariatabletter. Jeg har blant annet hatt reinsdyr stående midt oppe på teltet, som nektet å komme ned, uansett hvor mye vi ropte og lokket på det. Har også hatt myggnettingen full av tarantella, det har ålt og kravlet masse giftige slanger oppå myggnettingen min, Heidi ville ikke smøre seg med solkrem fordi hun var redd for å bli grønn..og ellers mange andre syke drømmer som jeg ikke husker.

Jeg vet jeg har livlige drømmer til vanlig, både om reinsdyr og diverse, men her våkner jeg og skjønner ikke om de er ekte eller ikke...og de er så sykt mye mer realistiske!!!

Men joda, vi snakket om pakking. Jeg har begynt å finne frem tingene mine og samlet dem på en madrass på stua sånn at jeg skjønner hvor mye jeg faktisk har som skal være med. Har igrunn begynt å innse at alt ikke kan bli med hjem, men det var også planen før jeg dro nedover. Har en del klær som jeg skal gi bort til de som trenger det her nede. Det er en søt dame som vi jobber sammen med som har spurt om vi ikke kan gi dem til henne, slik at hun kan gi dem til fattige barn som trenger det. Såklart gir vi det til henne, istedenfor å bare kaste det... :)

Ellers har vi den siste uken brukt tid på å gjøre oss ferdige med ting, eller altså gjøre ting en siste gang før vi drar herfra. Vi brukte helga på Zambezi Sun, hvor vi stekte oss i sola. Vi var også på Sunset Cruise på Zambezi River og så på solnedgangen, mens vi hadde fri tilgang på mat og drikke. Ellers brukte vi en kveld/natt på Heidi’s favorittutested, og en kveld/natt på mitt favorittutested.

Fine solnedgangen :)


:)


Og her er gjengen som deltok på cruiset denne dagen fra Norge!


Deler av cruise-gjengen...


Nå som Heidi er frisk igjen, var det denne gangen både min og Bjørn Ove sin tur å bli dårlige. Hva som feiler oss vet vi ikke, men når vi dro til legen fikk vi masse piller. Jeg trodde jeg hadde mange piller første dagen da jeg måtte ta 5 piller til frokost, 2 midt på dagen og 4 til kvelds…

Men den gang ei!!! Jeg fikk beskjed om å komme tilbake dersom jeg ikke ble bedre iløpet av et døgn. Vi valgte da å dra ned til legen vi har brukt mens vi har vært her og der fikk jeg enda flere piller på toppen av det jeg hadde fått fra før.


Så nå har jeg 9 piller om morgenen, 5 piller midt på dagen og 7 på kvelden. Føler ikke at jeg gjør annet enn å knaske piller, men det ser ut til å fungere, så da skal man ikke klage :) HURRA!


I morgen er siste dag i praksis og det blir trist å si hade til alle de glade menneskene som er der. Jeg har litt blandete følelser om å dra herfra. På den ene siden stortrives jeg med livet her nede, det er varmt og godt, og mennesker er koselige og alt det der. Vanskelig å forklare egentlig, men jeg har blitt forelsket i plassen her…

Men på den andre siden gleder jeg meg til å komme hjem. Jeg savner de der hjemme, jeg savner Norge, jeg savner alt det norske man bare savner når man har vært borte fra Norge for lenge… Blandete følelser som dere sikkert skjønner, men skal bli godt å komme hjem :))) Pappa har til å med lovet å hente meg på flyplassen, og det liker man!!! :D



Og hvis dere har glemt hvordan vi ser ut... HER ER VIIII!!!!!!!

Haloween og litt sånt :)

Og da har jeg klart å glemme blogginga litt igjen. Føler jeg sier dette hver gang jeg faktisk husker på å blogge, men dere får unnskylde. Jeg har tross alt kalt bloggen for gullfisk i Zambia, og gullfisker har dårlig hukommelse har jeg hørt, kanskje en grunn til at jeg fikk dette kallenavnet…
Og denne ble faktisk skrevet for mange dager siden, men pga litt lettere ustabilt nett her i huset, fikk jeg ikke mulighet til å poste den. Men nå kommer den endelig :))



I helga sjekket vi ut utelivet her i Livingstone. Da Heidi var i Lusaka (hovedstaden i Zambia) var det bare jeg og Pia som bevegde oss ut for å teste nattelivet her i byen. Etter å ha forsikret oss om at en av kompisene våre ville opptre som en livvakt for oss hele kvelden, valgte vi å ta på oss finklærne og 20 minutter senere var vi på tur ut. Det ble en knallartig kveld med mye dansing! Jeg innbiller meg fortsatt at jeg er like flink som zambierne til å riste på rumpa, men tror ikke jeg skal utfordre noen av dem til en danseduell. Vi møtte også på en annen norsk jente rett før vi satte kursen hjemover sånn ikke altfor sent.

Dagen etter slappet vi av hjemme mens vi ventet på at Heidi skulle komme hjem. Været var ikke helt våres venn denne dagen, så det ble ikke noe soling. Istedenfor dro vi på Olgas pizzarestaurant da Heidi ankom og spiste oss gode og mette på pizza. Deretter dro vi hjem og ordnet oss for denne dagens store happening, HALOWEENPARTY på Fezbar. I mangel på både pingvin- og pepperkakemannkostymet mitt måtte jeg ned i tenkeboksen for å komme opp med et nytt utseende. Etter å ha vurdert å bruke lakenet mitt som spøkelse eller toga en lang stund møtte jeg Pia som stod og tuperte håret sitt på badet, og vips… der kom ideen om å være TROLL!

Jeg brukte lang tid på å få håret mitt til å stå sånn som jeg ville, selv om det kanskje ikke ser så veldig annerledes ut enn når jeg står opp om morgenen til vanlig. Men det begynte etter hvert å stå, og det liker vi. Kostymet ble laget av Pias svarte playsuit som jeg sydde fast noen lapper fra en gulvklut på, samt at plastrene som ingen i huset tåler ble brukt flittig både på meg og Pia (vel å merke på klærne og ikke på huden). Så var vi klare for å dra ut!

På Fezbar møtte vi mange andre som også hadde brukt fantasien sin. Noen bedre enn andre, og veldig mange gutter hadde valgt skjørt som sitt klesplagg denne kvelden. Alle var utrolig søte eller skumle, alt ettersom hva de hadde kledd seg ut som. Her var det hekser, cowboyer, umm gutter kledd ut som jenter, en gal lege med pasient (legen delte flittig ut plaster og bandasjer hele kvelden), i tillegg til at han satt en del ”shot” i kroppen på oss med sprøytene sine… Det var ikke mange zambiere som skjønte konseptet med troll, men til gjengjeld var det utrolig mange beundret håret mitt :) Men ikke alle trodde på at det ikke var parykk, og valgte å lugge meg for å sjekke om det var ekte...
Kvelden ble til natt og natten ble nesten til morgen før vi kom oss hjemover. Men vi hadde det veldig gøy!!!
Dagen etter ble brukt til å slappe av litt, før vi som flittige studenter satt oss ned og skrev på oppgavene våres. Vi skrev sånn at tastene flagret, eller i det minste knaket hodene våre i tankeprosessene våre :)


Haloween


Troll


Denne uka var det Heidi sin tur å være syk, så jeg har vært i praksis alene. På sykehuset har jeg jobbet med barn og vært på spebarnsavdelinga, mens jeg i går var ute i bushen på outreach. Denne gangen var bilen for en gangs skyld ikke overfylt av mennesker, kyllinger og diverse sekker med mais, jordnøtter osv, så vi hadde relativt god plass der vi satt og humpet og dumpet bak i bilen. Men vi kan starte fra starten av:

Jeg bråvåknet 06.40 av at veilederen min ringte og sa at vi skulle dra sånn lik akkurat nå. Jeg skjønte ikke helt opp og ned i senga, og i hvert fall ikke hva det var jeg holdt på med der jeg plutselig stod midt på romgulvet. Jeg tror jeg gikk rundt meg selv sånn ca 30 ganger før jeg faktisk våknet ordentlig og skjønte hva det var som måtte til for at jeg skulle komme meg ut døra. Jeg fikk pakket ned mat og bøker i sekken før jeg sprintet ut døra…eller i døra, alt ettersom… Porten var nemlig låst siden jeg var førstemann ut av huset denne morgenen, så jeg måtte inn igjen på leting etter nøklene før jeg igjen sprintet ut døra.

Bilen ankom sykehusets parkeringsplass i det jeg kom pesende, og jeg fant samtidig veilederen min komme stressende fra en annen retning. Vi hoppet inn i bilen, før vi dro rundt halve byen for å plukke opp ting og mennesker som også skulle være med på turen. Da vi langt om lenge kom oss ut av Livingstone hadde jeg sovnet, og jeg våknet ikke før vi svingte inn på en humpete vei. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg kommer aldri til å klage på veistandarden i Norge igjen. Når du har krysset elveleier, kjørt i skogen fordi veien ble tatt av regnet i forrige uke, og eller sitter og rister så du føler at alle innvollene har skiftet plass i løpet av turen, DA har man grunn til å klage på veistandarden!

Det viste seg imidlertid at vi hadde kjørt en liten omvei for å slippe av to av karene med masse pappesker som vi hadde plukket opp i Livingstone. Da dette var gjort var det ut på de humpete veiene igjen. Hvordan de finner frem ute i bushen det skjønner jeg ikke. Det går veier og stier i alle retninger og det finnes ikke et lite hint til skilting engang.
Men uansett. På veien møtte vi på kuer/okser, geiter, masse flere humper, vanndammer og små elver over veien. I tillegg måtte vi for stoppe for en skilpadde som skulle krysse veien. Fikk dessverre ikke bilde av denne, da jeg oppdaget litt for sent hva som egentlig skjedde fordi alle snakket på lokale språk i det øyeblikket, og før jeg skjønte hva de faktisk snakket om hadde sjåføren fått bilen opp i 60 km/t igjen. Kanskje like greit da den ene begynte å snakke om at han ville fange skilpadden, fordi det var en delikatesse. Kjente jeg hadde lyst til å rope til skilpadden sånn at den løp i skjul, men sjåføren reddet meg. Dette med delikatesse begynte han også å snakke om da han så alle froskene som svømte og hoppet rundt dammene i veien. De var jeg ikke like villig å redde, men kjente jeg ikke hadde lyst til å ha levende frosker hoppende rundt baki der vi satt. Holdt også på å kræsje med en gris på veien, da den valgte å løpe ut i veien rett etter en sving, men det var bare en nestenkræsj heldigvis.

Vi ankom landsbyen vår for denne dagen rundt halv tolv og tok en matbit før vi satte i gang med å lage oss et møtested for pasientene våres. Det ble under et tre, med en benk og et slags teppe laget av maisposer. Det kom etter hvert ganske mange pasienter bort til oss. De fleste hadde vi sett før, mens en var ny. Det var barn og voksne i alle aldre og vi fikk snakket med dem alle en etter en i den rekkefølgen de hadde dukket opp i. Det var skjevgrodde brudd, ulike funksjonshemninger, hjerteproblemer, hjerneslag og diverse diverse. En skikkelig gryte med mange forskjellige diagnoser på kort tid. Da vi var ferdige med alle pasientene spiste vi litt mat, før jeg sluknet i en haug på matten. Det var en utrolig varm dag å være ute og jeg kjente at jeg hadde lite energi på slutten. Men etter en liten powernap på to timer var jeg frisk og rask igjen da jeg ble vekket for å besøke noen flere pasienter som legen ved klinikken hadde henvist til oss.

Etter litt mer venting på at alle de oppmøtte skulle få hjelp for det de kom for, satt vi igjen pakket i bilen på tur hjem. Denne gangen hadde vi ikke med oss noen dyr som kaklet under setene våre, men en del materiale var med oss tilbake. Tingene ble pakket inne etter at vi hadde satt oss inn, så da vi kom til Zimba, hvor vi skulle kjøpe drikke og kjøtt, ble det klatring og smyging for å komme oss ut av bilen. Men vi klarte det, og vi kom oss også inn igjen før vi fortsatte turen hjem. Så for så vidt noen knallhvite kuer som veilederen min mener er de farligste kuene fordi de ser enda skumlere ut enn vanlige kuer, og masse hvite kaniner hoppende i veikanten.

Var hjemme rundt 21.00 og var veldig klar for senga, men det var ikke de som hadde vært hjemme hele dagen/halve dagen…alt ettersom hvem som var på jobb eller ikke. Så satt oppe litt til med dem før vi alle kollapset i hver vår seng.


I dag har Heidi vært hos legen og fått medisin for sykdommen sin. To forskjellige typer til å med! Så nå regner vi med at hun snart er frisk og rask igjen!! Mens jeg har hatt lang dag med oppgaveskriving. Pia har vært flink jente og vært på jobb, og kom blid, svett og fornøyd hjem med en ny tskjorte som hun hadde fått fra praksisstedet sitt. Resten av dagen gikk med til å skaffe seg middag på Fezbar og bringe hjem til den syke, før vi igjen satt med oppgaveskriving og litt underholdning på ”tv” (igrunn en pc hvor vi ser på en og annen serie. )





Og her får dere til slutt et bilde av en apekatt, kun fordi jeg har tatt bilde av en apekatt!!


Apekatt

En dag i bilder...

(en litt mer useriøs fremstilling av dagen vår her i Livingstone! Skal tas med at vi hadde studiedag!!! Så vi jobber ikke idag!!!)




Så i dag våknet vi først av at noen stod og HAMRET på døren vår klokken 6. Pia måtte stå opp og åpne, da jeg var for lat. Egentlig Pia også, men det var hennes telefon de etter hvert ringte på…


Klokken 08.30 HAMRET det på døren igjen, og denne gangen måtte jeg stå opp for å åpne døra. Der stod vaskehjelpa vår og lo av mitt søte morratryne og jeg tror kanskje hårsveisen stod i stil.

Det å møte på ARILD på kjøkkenet (og det at han faktisk VAR våken) var smått irriterende.



Men jeg fikk nå sluppet inn vaskedama og gikk for å legge meg igjen. Men tror du jeg fikk sove da eller? NEIDA! Så da var det bare å stå opp igjen…

Arild stresser rundt her fordi han skal på en eller annen roadtrip denne uka, og har ”glemt” å pakke. Jeg og Pia syns Bård var morsommere å leke med...



Så satt jeg og Pia og så på mens vi spiste mat.



Og litt mer mat.



Så dro vi til Zambezi sun. Og på veien så vi giraffer!




På Zambezi spiste vi mat, møtte Hege, badet, hadde litt usynkronisert synkronsvømming og ellers stekte oss i sola.


Skal også tas med at vi også leste pensum!!



Så var det å ringe taxi, og John dukket opp!




Vi så elefant!



Vi hadde et lite stopp på superspar...



...hvor vi skulle ha Oreo-kjeks (pia som skulle ha det) og Cola. De hadde ingen av delene, så vi endte opp med å kjøpe andre ting. Tenk å ha et så stort brusskap og IKKE ha cola!!



Pia fant også kakedisken!




Og da jeg så at de hadde nestle nesquik ble jeg gla og pekte så Pia også skulle se! Tenkte på søster akkurat da og var glad for at de hadde dette ene produktet fra nestle!!




Men så fikk jeg øye på resten av hylla... MER NESTLE! Da var det bare enda kulere!



Tilbake i taxien, og det hadde nå begynt å regne. Regntia har nemlig startet så smått her.



Vi ble kjørt hjem.


Og selvom de ikke hadde Cola og Oreo-kjeks...er det tydelig at vi klarte å handle noe fordet!


Vel hjemme skrev vi navn på alle tingene våre, noe vi gjør for å holde styr på hvem som eier hva på kjøkkenet...



Resten av kvelden brukte vi til å vaske klær


Dusjet
HAH! særlig at dere får bilde av det!

Og ellers hadde vi koselig dag hjemme med Akutten og godis :)




God natt! :)

Livet er herlig!!

Merker jeg bare blir dårligere og dårligere på å blogge, men velger å skylde på at det skjer for mye her, i tillegg til at ting begynner å falle på plass på ordentlig i forhold til å bli vant med kulturen osv, så det er egentlig ikke så mye som skjer… eller rettere sagt, det er masse som skjer, men det begynner å bli dagligdags…

Vi kan starte der vi sluttet sist. Siden den gang har vi badet i Devils Pool, vært på konsert med en megaflink jente som spilte elektronisk fiolin, ligget og latet oss ved bassenget på Zambezi Sun, vært ute og testet utelivet, spist masse god mat og ellers bare levd livet.

Vi starter med Devils Pool. Vi stod opp tidlig på lørdag for å komme oss av gårde for å booke oss en tur, men det ble ikke helt som planlagt, da alt var fullbooket. Vi måtte da finne en annen løsning, og denne løsningen ble da J, en koselig kar som vi har møtt ute en del ganger. J sa seg villig til å ta oss med på tur, og vi avtalte å møtes klokken 16. Da hadde vi plutselig masse tid, men ikke nok tid til å orke å dra til Zambezi Sun og legge oss. Vi valgte da å tilbringe dagen ved bassenget på JollyBoys, eller rettere sagt… I bassenget på JollyBoys. Vi hadde mye moro, og ventetiden gikk fort. Vi dro til Victoria Falls og startet ferden mot Devils Pool.

Her begynte vi på den ordentlige etappen som gikk i vann, til lands og hoppende fra stein til stein i ”fjæra”. Vi koste oss der vi spratt fra stein til stein, sa au hvert 7 sekund fordi vi traff en plante som hadde spisse teite blader, og sist men ikke minst…fikk trampe MED sko i vannet og leke at vi var fire år igjen. Det var langt å gå, men det var gøy.

Vi kledde av oss i en fei, hoppet ut i vannet og begynte å legge på svøm. Vel over, klatret vi opp på en slags øy, før vi fikk beskjed om å hoppe ut i ”bassenget”. Guttene hoppet, jentene krøp mer eller mindre ut i vannet. Da alle var kommet uti ble en og en lagt opp på kanten sånn at vi kunne se ned utfor stupet. Det var en ganske syk følelse når du hang der og så 108 meter rett ned. Men ta det med ro. To av guidene stod og tviholdt oss i anklene!! Så begynte turen hjem igjen i mørket. Så! Nå var det unnagjort. Vi har vært der, og jeg kommer aldri til å gjøre det igjen… LOVER MAMMA!! Og som Anette sa; "litt svinn må man regne med..." Men heldigvis fikk vi med oss alt og alle hjem igjen.

Tidsfordriv på JollyBoys

Mer tidsfordriv

De fantastiske fallene!

Alle ute i Devils pool!

Igjen!




Historien om Bård!

Grilldressen jeg og Heidi kjøpte inn til Pia på markedet en dag hun måtte jobbe og ikke kunne være med ble lite brukt. Vi som trodde vi hadde kjøpt deg det perfekte partyantrekket måtte innse nederlaget da hun bare lot grilldressen bli liggende i en hau på stua over lengre tid. Men det er da ingenting som er så fælt at det ikke er godt for noe… Derav kom Bård til verden!!

Med våre fantastiske hjerner klistret sammen i samme tankemønster fant vi ut at vi måtte bruke denne grilldressen til noe. Jeg og Pia fylte den med pledd og puter slik at det ble en menneskekropp, og plasserte deretter hele greia i senga til Arild. Til kroppen vi nå hadde bygget lagde vi et hode av sparballen til Heidi og toppet det hele med en caps. Senere ble dukka døpt Bård.

Da Arild kom hjem på kvelden gledet vi oss som noen småunger (som venter på å få godteri) til at Arild skulle finne Bård i senga si. Men det skulle drøye lenge. Arild var ut og inn av rommet sitt flere ganger uten å i det hele tatt legge merke til Bård. Litt skuffa over dette prøvde vi å finne påskudd sånn at Arild gikk enda flere ganger inn på rommet. ”Vi vet det var du som hadde fjernkontrollen til aircondition sist!” ”Er du sikker på at du ikke har sett termometeret?” ”Jeg bare låner litt krem av deg jeg Arild!!” Men alle forsøkene forgjeves, Arild dro igjen uten å legge merke til Bård.

Dagen etter skulle vi på elefantsafari og var tidlig oppe. Arild hadde kommet hjem og satt og spiste frokost da vi stod opp. Alle jentene var samlet inne på badet for å pusse tenner, sminke seg litt, gjøre fra seg på do og diverse da vi plutselig hører; ”Nei du dæven i satan!!” Pia og jeg hadde i grunn glemte hele Bård, da det ikke var noe gøy da Arild hadde oversett ham dagen før. Men nå kom vi på det igjen og løp glade og fornøyde inn til Arild for å se uttrykket hans. Det var moro. Bård er gøy!

Men det sluttet ikke der. Vi kjedet oss igjen sånn ca en uke senere og kom på at Bård er gøy! Så vi bygde ham opp igjen og plasserte ham denne gangen på det innerste avlukket på do. Det var ingen som fant ham på dritlenge, da alle brukte den ytterste doen, så vi fant ut at vi ikke orket å vente. Vi dro heller på Zambezi Sun og stekte oss i solen. Da Arild etter en times tid også ankommer Zambezi Sun har han en morsom historie for oss, som han levde seg veldig inn i. Han hadde nemlig funnet Bård, og forklarte nå med lyder og bevegelser hvor mye han skvatt da det satt noen på do når han skulle dit.

Bård blir i løpet av kvelden plassert i badekaret, da vi fant ut at vi trengte å bruke begge doene. Uten vann var det ingen som ville bruke badekaret, så da var det vinn vinn for Bård. Vi går og legger oss, og Heidi står etter hvert opp fordi hun synes hun hører at vannet renner på badet, i tillegg til at hun må på do. Da hun ser i speilet ser hun plutselig at det sitter noen i badekaret og skriker til. Hun valgte å gå på do i mørket, så enda bedre ble det da hun ser skyggen av seg selv i speilet rett etterpå og skriker enda mer. Senere har vi også hørt at Caroline har hatt noen episoder hvor Bård har skremt henne. Det liker vi.

BÅRD ER GØY!!

Bård på do!


Bård, Pia og meg i senga til Arild




Jeg og Pia har vært på konsert med en helt fantastisk flink jente som spilte elektronisk fiolin. Vi hadde hørt henne på lydprøvene tidligere på dagen, og ble bare sittende og vente på at selve konserten skulle starte, for vi ville høre mer. Det drøyde og drøyde, men så kom hun endelig ut på den lille scenen. Det var helt sykt å høre på, hun var så flink. Vi klarte til å med å få autografen hennes. Stolt ja! Moro moro!

Og her er hvordan man får tiden til å gå

Flinkeste noensinne! Var helt utrolig å høre på. Det her er da et gammelt opptak, men hun er fortsatt like flink, om ikke flinkere :)




Annet enn dette har vi egentlig bare levd lykkelig i mange dager. Jeg og Heidi hadde ikke praksis i forrige uke, da de som skulle planlegge ikke gjorde det. Og denne uken hadde de planlagt, men glemt at det var nasjonaldagen, og dermed festdag på mandag, så de første planene gikk i vasken. Heidi dro derimot ut på Onsdag, men da jeg plutselig ble dårlig natt til onsdag valgte jeg å bli igjen i Livingstone. Planen var at jeg skulle komme etter i dag, men da formen fortsatt ikke er på topp, valgte jeg å bli i Livingstone. Det frister lite å være småsyk når man ligger i et telt som holder rundt 50 grader, og når det er 40+ ute. Da er det bedre å kose seg med aircondition her i Livingstone.



Idag har vi laget verdens beste hjemmelagde pizza, og inntok fosterstilling i hver vår sofa etterpå, da magen var FULL og METT!!! :) Imorgen skal det være avslutningsseremoni for sykepleierstudentene her og jeg og Pia har store planer om å møte opp for å spionere på hvordan den foregår. Har egentlig tenkt mine tanker om hvordan studentlivet er her i forhold til Norge. De bor på skolen, har skole hele dagen (fra tidlig til sent), de er adskilt gutter og jenter, og klokken 22.00 stenger de portene her og da må alle være stille og på rommene sine. Det er litt annet enn i Norge for å si det slik. Men det må kanskje til her nede, ikke vet jeg. Ganske glad jeg går på skole i Norge jeg, for da kan jeg være ute så lenge jeg vil OG vi har faktisk litt frihet!! :) Det liker vi.

En annen tanke som slo meg her om dagen er hvordan vi lever inni en liten boble her nede. Møter du norske, er de dine venner og man snakker masse med dem. I tillegg er det masse som skjer her, og det som er "store" nyheter der hjemme, blir liksom småting i forhold til hva vi opplever her. Husker ikke hvilken dag det var, men hovednyhetene på alle nettavisene var at en eller annen kjendis hadde gått fra kjæresten sin. Da tenkte jeg som så. Vi så nettopp 3 barnekister bli bært ut fra begravelsesbyrået her oppe. Det er ganske så spesielt å se så små kister. Stod med tårer i øynene og bare så på dem. Tror ikke jeg har sett så små kister før, og det satte faktisk ganske mange følelser i spinn når jeg så hele 3 på en gang, og vet at dette er noe som skjer ganske ofte. Nei huff...

Ellers har jeg hjulpet en del selgere med transportpenger en dag da jeg kjøpte 2 vesker, noe maskegreier og noe mer som er hemmelig. De er ganske så frekke disse selgerne og har sikkert klart å lure mange stakkars turister. Men jeg og Pia er ikke dumme. Vi fikk det ned til den prisen som er rett ifølge de lokale, og fikk med oss en fin fangst. På slutten var det ingen som orket å prøve å lure oss engang (tror vi) for vi fikk det meste til en god pris, hvis ikke så gikk vi bare.

I tillegg har jeg nå en megabestilling inne hos sydama, som jeg gleder meg masse til er ferdig. Krysser fingrene for at de er ferdige til i morgen. Jaaaa! Gleder meg masse til å se hvordan resultatet blir når jeg har prøvd å forklare plaggene utfra bildene jeg har i mitt hode, som hun skal overføre videre til en tegning og derfra til et plagg. Det gjenstår å se. Jeg har troa på at hun er megadyktig. Likte nå ihvertfall den ene kjolen jeg fikk forrige gang!

Men nå er det på tide å sove litt. Arild har allerede sluknet på den ene sofaen her, og det er like før jeg gjør det samme.Skal prøve å være flinkere å oppdatere bloggen de neste ukene her nede.


God natt :)

Er du stolt av meg nå mamma???? Løver OG elefanter!!

Ojoj, dette blir et langt blogginnlegg da vi har opplevd masse masse i tillegg til at vi i mangel på internett både i bushen og her hjemme i Livingstone, ikke har fått oppdatert noe som helst… Men vi kan jo starte fra starten av.


(Fullt klar over at det er rot i bildene og slikt...meeeen mister internett om 3 min...så nå poster jeg bare!!!)




DAG 1 - MANDAG
Mandagen stod vi opp for å si hade til resten av huset før vi igjen forsvinner ut i bushen. Et helt halvt døgn hjemme, Tjohoii!! Jeg gikk så for å legge meg igjen, men lå mest bare og vred på meg med lys våkne øyne, så det var bare å gi opp. 10.30 forlot jeg og Heidi huset med snuta rettet mot immigrasjonskontoret for å sjekke om Heidis study permit hadde kommet… Vi visste vel egentlig svaret, men det er lov å prøve seg! Vi hoppet så inn i taxien igjen, som vi hadde fått til å vente på oss og denne gangen var det Zambezi Sun han skulle føre oss til…

På Zambezi Sun fikk vi vår første nedtur på de 7 ukene vi har vært der. Vi ble plutselig huket inn av vaktene som mente at vi måtte ha besøkskort, og ikke bruke noen av deres fasiliteter som badebasseng og vi fikk ikke lov til å snakke med servitørene. Vi måtte skrive under på et skjema for dette, og der stod det at det vi kunne gjøre der var at vi kunne sitte på solsengene og beundre bygningene på stedet. Joda… Ikke akkurat det vi hadde sett for oss at vi skulle bruke vår ene dag i sivilisasjonen til å gjøre. Men alt ordnet seg da vår trofaste venn Muleya kom og lurte på hva som egentlig hadde skjedd. Han snakket med ”the big boss” som sa at det der bare var tull og han ønsket oss hjertelig velkommen til å bruke det vi ønsket. Det gjelder å kjenne de riktige menneskene her nede merker jeg…!!!

Vi tilbrakte tiden på Zambezi Sun frem til 14.00, da vi måtte forlate solsenger, badebasseng og kald drikke for å dra hjem for å pakke. Klokka 15ish var vi på Shoprite og møtte Hilde slik at vi fikk handlet mat for turen. Denne gangen skulle vi være ute i fem dager, så man trengte litt av hvert… Neste stopp fra her var Zimba for å plukke opp Heidis ”mor” som var vår tolk for denne turen, deretter skulle vi ut til landsbyen for å sette opp telt og legge oss……trodde vi!!! Men ikke alt gikk våres vei denne dagen. Hilde hadde brukt hele dagen på verkstedet med bilen, da den hadde stoppet for henne på morgenen. Hun hadde fått beskjed om at den nå var i tipptopp stand. Vi fikk oppleve det motsatte da motoren igjen døde da vi skulle ta av til grusveien sånn ca 10 min utenfor Livingstone… Vi fikk heldigvis start på den igjen og testet bilen litt, men fant ut at det mest sannsynlig var et lite engangstilfelle. FEIL! Det ble bare verre og verre, og motoren døde hver gang Hilde bremset opp eller girte. Vi kontaktet sjefen til Hilde for å høre hva vi skulle gjøre…og ble enige om at vi skulle prøve å nå Zimba, og heller se derfra hva vi skulle gjøre videre. Den morsomste stoppen fikk vi da hilde skulle bremse litt opp for å ikke kjøre på alle disse selgerne som stod i grøfta og solgte frukt og grønt. Vanskelig å si at man ikke skal ha noe når man faktisk stopper og svinger inn til siden akkurat der, så vi kjøpte nå med oss noen tomater og noe løk…

Vi kom frem til Zimba etter mange stopp og bestemte oss for å tilbringe natten der, og heller anse tilstanden til bilen dagen etter, da det hadde blitt mørkt, og vi ikke ville bli stående i bushen i mørket og vente på hjelp. Vi kontaktet familiene våres og humpet inn i hvert vårt hus her. Mett og god fant jeg etter hvert senga mi og sovnet fort.

DAG 2 -TIRSDAG!
I dag lå jeg våken fra rundt 06.50 og ventet på at Mutinta skulle komme å knakke på døra slik at jeg også kunne stå opp. Jeg får nemlig ikke lov til å stå opp før hun er ferdig i dusjen, for da blir jeg bare sittende og kjede meg som hun sier… Jeg ble for så vidt vekket av en hane eller fem som stod utenfor romvinduet mitt og ønsket meg en god morgen med noen sure toner. Fikk lov til å stå opp halv åtte og ble beordret i dusjen. Ingenting er som en kald dusj om morgenen, grøss! Må bite tennene hardt sammen før jeg tar skrittet under strålen, egentlig mest for å ikke skrike høyt av sjokket. Men det er nå en god måte å våkne på…

08.15 begynte vi vandringen til kontoret. Startet nemlig på jobb klokken 08.00 denne dagen. Joda, African Time!!! Ble igrunn bare sittende og ikke gjøre noe som helst mens vi ventet på at Hilde skulle dukke opp. Men hun hadde problemer med bilen, så det drøyde lenge. Da hun kom, ble vi sittende og vente på at mekanikeren skulle komme fra Livingstone for å se om han kunne gjøre noen opplivingsforsøk på bilen. Da han kom fikk vi dyttet i gang bilen og vi ble nesten bare kastet inn i bilen for å komme oss av gårde ut i bushen. Var innom og hentet tingene våre i hvert vårt hus før mekanikeren kjørte oss ut til landsbyen vi skulle være. Etter et kjapt stopp der for å hilse på de frivillige som ventet på oss, durte vi videre til en annen landsby ikke sånn megalangt unna, hvor vi ble møtt av en gruppe damer som sang og danset for oss. Så fikk vi servert mat, og vi følte oss vel egentlig som noen sirkusklovner der vi satt på kjøkkenstoler foran alle menneskene og spiste mat mens de satt på bakken og så på oss. Etter mat fikk vi startet med det vi faktisk var der for. I landsbyen hadde de startet en gruppe etter at Response Network hadde vært inne der tidligere og hatt workshops om hvordan de kan starte en gruppe og litt på hvordan man kan organisere den osv. Denne gruppen hadde startet opp en gruppe som hjalp de i området med å spise riktig mat, hjalp til i hus hvor det bodde mennesker med funksjonsnedsettelse, og ellers bare var avlastere osv for de som skulle trenge det. Fantastiske mennesker som var blide og glade og så fantastisk flinke. Ble glad inni meg!

Etter å ha sagt hade i landsby nr 1 for dagen durte vi videre til landsby nr 2. Her møtte vi også noen helt fantastiske mennesker. Her var overhode for landsbyen veldig stolt over alt kvinnene der hadde gjort og fått til, og kunne ikke skryte dem mer opp i skyene. Han snakket som bare det og viste i hytt og pine alt de hadde fått til og var helt vill. Kjempeherlig mann. Etter at han hadde pratet i nesten 15 min fikk vi også oversettelsen av en annen gammel mann som satt ved siden av ham og smilte og lo hele tiden. Ble så glad av disse menneskene. De tok oss også med på vandring mot vannhullet deres for å vise oss alt de hadde plantet for å få noe annet å spise enn bare mais. Helt utrolig hva de har fått til. De startet opp for bare noen måneder siden, og hadde allerede fått til masse masse! Blir helt imponert.

Vi forlot landsby nr 2 og kjørte videre til landsby nr 3, hvor de fleste oppmøtte hadde dratt hjem, da vi var enormt forsinket pga alt trøbbelet vi hadde med bilen på morgenen, men en søt gammel dame satt igjen. Hun var lederen for gruppen de hadde startet her og hadde alt på stell. Hun forklarte med store armbevegelser alt de gjorde der, og tok oss også med på en rundtur på området hvor de hadde bygget opp forskjellige bygninger for å ha treningskjøkken, forklare hygiene, ha timer for å lære opp yngre i ulike ting, og et eget ammehus, hvor de lærte kvinnene at de skal sitte stille og amme babyene for å legge merke til om barnet er sykt osv. Var utrolig fint område og det virket som at de hadde fått til mye, litt synd at vi ikke fikk møtt alle sammen, men sånn er engang livet.

Mens vi hadde vært i alle disse smålandsbyene hadde mekanikeren vår stått med hode i motoren mens vi snakket med menneskene. Bilen virket bra igjen og vi kjørte mekanikeren til Zimba og puttet ham på bussen til Livingstone, før vi returnerte ut i bushen og satte opp teltene våre i den riktige landsbyen. Var en liten tur på do før vi alle stupte i seng. Jeg og Heidi oppdaget ganske fort at plassen vi hadde satt opp teltet ikke føltes like flatt ut som det hadde sett ut som i mørket, men vi sov nå igjennom natten uansett.

DAG 3 – ONSDAG
Onsdagen startet med en enkel frokost, bestående av knekkebrød med syltetøy og avocado. Så skulle vi teste bilen, som viste seg å være mer enn død. Det hjalp ikke hvor mye vi prøvde å dytte og godsnakke med den. Vi gav den til å med navnet Frode, sånn at han skulle føle seg litt velkommen i gjengen. Men neida!!! Vi hadde mekanikeren på stadig på linja, og til slutt måtte han bare innse at han var nødt til å komme og ta et nytt gjenopplivningsforsøk på bilen. Så igjen ble det venting og venting og venting.

Mekanikeren kom etter hvert med en grå bil, og vi fikk beskjed om at vi kunne ta denne bilen, da han ikke ville at vi skulle fortsette å kjøre med Frode. Med ny bil, som vi kalte Gråtass kjørte vi ut i bushen og besøkte en liten landsby der. På vei til neste landsby begynte plutselig gråtass å gi fra seg noen rare lyder før motoren døde. Hå hei! En lettere frustrert Hilde sitter over rattet og vet ikke om hun skal le eller gråte, og vi sitter med samme følelsen i baksetet. Vi bestemte oss for å gå tilbake til landsbyen vi sov i. Da all maten stod i bilen, tok vi med oss noe knekkebrød og vann slik at vi hadde mat til kvelds og frokost. Gråtass ble stående ensom igjen mens vi begynte vandringa. Klokka var seks, så det ble raskt mørkt. Vi hadde månen som lyskilde mens vi gikk og gikk og gikk og gikk. To timer senere så vi plutselig mekanikeren sittende på bilen sin og vente på oss. VI VAR FREMME I LANDSBYEN VÅR! Vi fikk med oss en 5literskanne på deling jeg og Heidi som vi vasket oss med, og følte oss utrolig rene. Det viste seg og ikke være faktum da vi våknet opp torsdag morgen. Føler oss skikkelig sjarmerende ja!

DAG 4 – TORSDAG
I dag stod jeg opp rundt ni, da det faktisk var nærmere 50 grader inne i teltet. Jeg pakket alle tingene mine før jeg tuslet ut og møtte dagen og resten av menneskene. Vi lagde oss havregrøt til frokost, og det tror jeg kanskje var det mest strevsomme vi gjorde før klokka 12. Vi hadde nemlig fint lite å gjøre da begge bilene våre hadde kollapset, og meningen var at vi skulle dra til en annen landsby i dag. Vi ble derfor mest bare sittende og stirre i taket. Plutselig kom det to grupper innom som vi ikke hadde snakket med. Disse gruppene var en Disability Group og en Health and Nutrition Group. Denne gangen var det jeg og Heidi som virkelig skulle i ilden for å få den informasjonen vi ønsket å få for å danne oss et bilde av gruppa. Med tolk ved siden av oss kastet vi oss ut i det og det gikk strålende. Fikk også smake på noen ”pølser” som den ene gruppen hadde laget av noen lokale bønner de dyrker, noe løk, peri peri og noe mer jeg ikke skjønte, de snakket nemlig Tonga når de skulle forklare oppskriften. Men godt var det i hvert fall. Nomm nomm! Denne gruppen holdt også på å lage stråmatter og stråkurver som de solgte for å få inntekt til gruppen. Jeg er søkkimponert!

Etter at de hadde gått igjen gikk vi tilbake i dvalemodus og bare ventet på at det skulle bli servert lunsj. Deretter ventet vi på at det skulle bli servert middag, slik at vi kunne gå og legge oss. Foredraget jeg og Heidi skal fremføre i morgen på Worlds Mental Health Day skrev vi så altfor fort, så heller ikke det fikk tiden til å gå fortere. Men mat fikk vi nå i hvert fall etter langt om lenge, og vi krøp mette og fornøyde inn i teltene våre for å snorke litt.

DAG 5 – FREDAG

Hurra hurra! Vi er tilbake i Livingstone og bilen stoppet ikke en eneste gang på turen. Vi måtte innom på kontoret en tur og sette fra oss Gråtass som vi hadde tauet hele veien fra Zimba. Vel hjemme hoppet jeg i dusjen mens Heidi løp inn på do, og så begynte jeg å vaske litt klær mens Heidi stod i dusjen. Følelsen av å ha mer enn to liter vann å skrubbe skrotten med på kvelden er helt uendelig god. Jeg følte meg rein og håret mitt kunne ikke lenger formes. Fantastisk!
Etter jubelen av å kunne gå på ordentlig do og vaske seg ordentlig ren i en dusj kledde vi på oss og dro for å møte resten av gjenget på Wilmas Guesthouse. Her grillet vi ordentlig god burger og tok oss noen øl, før jeg trøtt og sliten tok med meg Pia hjem. Vi ordnet oss nattmat og spiste den fantastisk gode mangoen som vi hadde stjålet da vi var på MANGOSLANG i bakhagen her. Hvor kult høres ikke mangoslang ut ift. epleslang. LER!!

LØRDAG - LØVEVANDRING
Jeg har fått kjolene mine fra sydama. Den ene var megafin, og den andre får meg til å se ut som en flaggermus. Men jeg jubler nå uansett. Hurra! Var en tur på Zambezi Sun på morgenkvisten lørdag, frem til klokken 13.30 da vi måtte hjem for å skifte i megafart, for nå skulle vi ut og vandre med løver. Skreddblandet fryd! :)

En buss kom og plukket oss opp ved posthuset, og vi kjørte oss til et sted hvor vi måtte gå av bussen. Her ble vi guidet videre inn i et hus hvor vi fikk instruksjoner om ting vi ikke måtte gjøre og hvordan vi skulle oppføre oss dersom ulike situasjoner skulle oppstå. Så var det ut i bushen og gå for å finne de 3 løvene som vi skulle gå sammen med. Og ta det med ro mamma, vi ble utstyrt med en liten trepinne som vi skulle beskytte oss med hvis det skulle skje noe. Det var helt fantastisk, selv om jeg var utrolig redd i starten. Dette er ville og farlige dyr som lett kan spise deg opp i et par jafs. Men jeg turte å klappe dem og vandre sammen med dem. Det var fabelaktig moro å få oppleve dette. Artig artig! :)

Etter å ha tuslet rundt med løvene i en time eller to var det tilbake til der vi startet hvor vi fikk servert enkel fingermat + at vi fikk se en film fra turen vår som de hadde filmet mens vi lettere skremt gikk sammen løvene på tur. Var forresten også to andre norske der som jobbet der som frivillige. Koselige mennesker disse også.
Vi ble kjørt hjem og brukte resten av dagen på og ikke gjøre stort. Det var ganske så herlig og bare slappe av en kveld uten noe særlige planer eller ting å gjøre.

SØNDAG - ELEPHANT BACKRIDE SAFARI
Da vi ikke rakk å betale for elefantsafaritingen i går var vi ikke sikre på om vi var påmeldt, men vi la igjen nummeret til Heidi på senteret der borte så vi hadde et lite ørlite håp om at vi skulle få være med. Og jo da! 06.18 ringte telefonen til Heidi og vi fikk beskjed om at bussen nesten var der for å hente oss. 06.29 banket det på døra og en ivrig zambier stod og skrek ”let’s go, let’s go, let’s go!!! Come on Come on Come on. Vi slapp det vi hadde i hendene, forsikret oss om at vi hadde med oss kameraene våres, og løp ut enda ganske så søvnige. Tror faktisk ikke jeg våknet helt før vi satt på bussen på tur til elefantene. Vi er da altså Heidi, Pia, Arild og meg. Fremme på senteret (samme som i går fant vi plutselig ut), jumpet vi ut og fikk servert kaffe. Det liker vi :)

Så var det gjennomgang av sikkerthetsrutiner før vi fikk hilse på elefantene. Pia og jeg delte en stor sak, mens Heidi og Arild fikk hver sin. Jeg og Pia fikk velge først siden vi måtte være to på en, og valgte selvsagt den største. Jeg angret smått da jeg satt meg opp og så hvor langt ned det er til bakken. Jeg som har lettere høydeskrekk når jeg sitter på en hest og vet at den skal bevege seg. Det var smått skummelt i starten for å være helt ærlig, men det kom seg etter hvert, og jeg holdt ikke like hardt fast i salen mot slutten. Elefanten vår var sta og ville ikke være med å gå på det dypeste, så vi måtte tusle rundt med de mindre elefantene i stedet. Og som Pia så fint sa:
”Det er ikke hver dag du har 4,5 tonn mellom beina”.
Nei, stemmer nok det, og tror jeg skal være glad. Jeg frykter at jeg kommer til å være rimelig støl i beina etter den turen der. Men det var kjempeknall. Da selve gåturen var ferdig, fikk vi mate elefanten med noe snacks av noe slag. Elefanten var megaglupsk og jeg hadde plutselig en snabel i ansiktet da jeg var litt for treg med matinga. Hehe.

Vi dro hjem og skiftet før vi tilbragte resten av dagen på Zambezi Sun. Herlig å bare ligge i sola og steke seg. God mat har de også! På kvelden gjorde vi omtrent like lite som vi gjorde i går. Arild var en knupp og gav meg og Pia 10 minutter massasje hver, og det skal man ikke klage på! TAKK ARILD!!!


Hva som skjer i uka som kommer vet vi lite om, jeg og Heidi. Vi skal kanskje ut i bushen, men ingenting er helt avklart. Det er sånn det er når zambierne skal fikse. Snakket med en zambier her om dagen som så fint sa:
”Ah we zambians don’t plan, we just go when we’re ready to go!”
Joda. Men vi nordmenn liker å ha kunne planlegge vi skjønner du!!!! Men vi får nå se hva som skjer. Kanskje drar vi ut og kanskje ikke. Tiden vil vise :)




Doen vår denne turen!!

Middagen vår!!


Heidi får tiden til å gå


Hilde får tiden til å gå...


Havregrøt til frokost må man ha!


Vi finner mekanikeren etter 2 timers vandring i bushen...


Heidi på tur :)


Her står bilen Gråtass forlatt mens vi fortsatte til fots...


Kort pust i bakken..


Vandringen har startet!!


Hilde lettere frustrert klar over at bil nr 2 også har stoppet!


Mekanikeren med begge bilene og prøver å redde dem...


World mental health day...en liten skriveleif på banneret...



Mekanikeren prøver seg på hjertestart på bilen Frode...


VEnte vente vente...







Jeg koker Nshima!!


klokken er 0700 og vi er klare for elefanter!!!